Eksponentiell utvikling vs. kompetanseutvikling

Digitalisering setter nye krav til hvilken type kompetanse det er behov for i arbeidslivet. Den stadig hurtigere utviklingstakten gjør at det haster. Mye handler om å forstå hvilke oppgaver maskiner og mennesker best kan utføre hver for seg, og i samspill.

I 1965 fremsatte den amerikanske teknologigründeren Gordon Moore en prediksjon som har vist seg å holde vann helt inn i vår tid. Prediksjonen som senere har fått navnet Moores lov, sier noe om at den kontinuerlige teknologiske utviklingen fører til en fordobling av verdens samlede datakraft ca. hver 18. måned. For noen tiår siden fikk denne formelen lite oppmerksomhet fordi datakraften totalt sett var såpass lav. Men se for deg at verdens totale datakraft i dag vil fordoble seg hver 18. måned fremover. Det vil på kort tid føre til opphør av praktiske begrensninger for bruk av teknologi.

Denne utviklingstakten kalles eksponentiell utvikling, og vil få store konsekvenser for måten vi arbeider og lever livene våre på. Kurven nedenfor viser forskjellen på lineær og eksponentiell utvikling.

Digitalisering er et kulturprosjekt

Den hurtige utviklingstakten gjør at kompetanseutvikling må stå høyt oppe på prioriteringslisten i alle virksomheter. Vi må omstille og tilpasse oss til en tid der digitale løsninger er en fullintegrert del av arbeidshverdagen. Det kan virke skummelt på noen, men i realiteten er det en kjempemulighet. Digitalisering vil frigjøre ressurser slik at vi kan bruke mer tid på å utføre kjernen av oppdraget vårt. For teknologi er bare muliggjøreren. Digitalisering handler om å jobbe på smartere måter når ny teknologi og kompetanse gjør det mulig.

Av historiske eksempler kom for eksempel ikke lyspæra som en kontinuerlig utvikling av stearinlyset. Og bilen er ikke en naturlig evolusjon fra hest og vogn. Skatteetatens automatiserte selvangivelse er selve prakteksemplet på digital transformasjon i offentlig sektor. I NAV funderes det nå på om tradisjonelle søknader skal erstattes av innsiktsbaserte hendelsesprosesser. Tolletaten bruker metaforen om øks versus motorsag for å mane organisasjonen til nytenkning. Eksemplene er flere, men budskapet er det samme. Det handler om å tenke nytt når nye muligheter kommer på banen. Dette viser at digitalisering først og fremst er et kulturprosjekt og et skifte i mindset.

Vi må lære hele livet

Alt som kan digitaliseres og automatiseres vil med tiden bli digitalisert og automatisert. Det gjør at store mengder kunnskap og ferdigheter som lenge har vært høyt ansett risikerer å bli utdatert eller reduseres drastisk i verdi. Denne nye hverdagen betyr at kompetanse blir å anse som ferskvare. Vi må lære og avlære kontinuerlig for å henge med. Utdanning gir inngangsbilletten til den første jobben vår, siden må vi lære hele livet for å forbli relevante. De mest tilpasningsdyktige vil stå igjen som vinnerne.

Det er mye som tyder på at maskiner allerede nå er de beste til å utføre en mengde gjentakende rutineoppgaver. Arbeidsoppgaver der løsningen har to streker under svaret er sannsynlige automatiserings-caser. Men selv om effekten av digitalisering i noe grad er automatisering så handler det også om å øke verdien av menneskelig innsats. Tradisjonelle myke verdier som kreativ problemløsning, samarbeid, nysgjerrighet, ledelse, empati, læring, og sosiale antenner vil tre frem som nøkkelegenskaper i fremtidens arbeidsliv.

Hva gjør jeg for å holde meg oppdatert?

I forbindelse med et jobbytte tidligere i høst begynte jeg å tenke på hva som er mine egne styrker og svakheter. Det siste var enklest å komme frem til. Jeg er utålmodig, kan ikke blåse ballonger, har håndskrift som en kråke og er som bambi på skøytebanen. Jeg kunne nevnt mye, mye mer. Men i tankeprosessen kom jeg også frem til noen personlige egenskaper som kan være fordelaktige når så mye rundt oss forandres hele tiden. Den viktigste egenskapen jeg kom frem til var nysgjerrighet. Jeg elsker å lære nye ting!

Hver dag sluker jeg artikler, podcaster og nyheter på løpende bånd. Jeg prøver nye ting, holder meg oppdatert på sosiale medier, snakker både med kolleger og mennesker i ulike bransjer, graver i ulike tema og spør dumme spørsmål. Så ofte jeg kan deltar jeg på kurs, konferanser og foredrag. For å lære. Og avlære. Hele tiden. Læring har blitt en livsstil. Det er både nødvendig for å holde tritt og en stor glede i hverdagen.